Jeg for min del kan være litt hysterisk til tider, men holder meg rolig foran hunden min uansett hva.

Blir jeg usikker på noe setter jeg meg rolig og behersket ned foran pc`n og spørr erfarne hundeeiere på forumer som blandt annet dette :p

Å være fersk hundeeier er ikke alltid like lett, og å kunne spørre noen som kan det er veldig ålreit. Kan forstå at man fremstår som hysterisk og altfor overbeskyttende, men er det ikke bedre å spørre en gang for mye enn en gang for lite da? =P

Zalto.:

KjellÅge&Jerko:

Uten at jeg skal beskrive noen som døve og blinde, men for ente gang må jeg gjenta (og /eller dere kan lese mine tidligere innlegg) jeg snakker ikke om ferske / uerfarne hundeeiere. Problemet ligger etter min mening blant de mer erfarne.

Jeg er av de mer erfarne, og det er mulig vi ikke har så lett for å reflektere over egen atferd. Det kan til tider virke som om evnen til helhetlig tenkning svekkes jo mer erfaring en får.

 

 

Dette hørtes da forrykende flott og svulstig ut. Det går da fint ann å ha både  erfaring og kunnskap (og opptil betydelige mengder) uten at DET skal redusere evnen til å se helhet. Det burde vel igrunn bare mangle

Linn&Oscar:


Og så tror jeg at det generelt virker veldig pessimistisk fordi det finnes veldig få tråder om alt det som går bra og er så fint!

KjellÅge&Jerko:

Etter noe tid her inne har jeg deltatt i og lest alskens diskusjoner omkring hund og hundehold. Jeg blir stadig mer og mer forundret over den jevne hundeeiers trang til å grave seg ned i alskens problemer. Det kan se ut som hundeeiere ser problemer over alt, og ser de ikke noen er de raske til å konstruere noen.

"Se alltid lyst på livet" heter det i en låt med Lillebjørn Nilsen, det er ikke en innstilling majoriteten av hundeeiere har fått med seg. Det å se mulighetene isteden for alle mulige problemer er kanskje en kunst, men det er utrolig avstressende og godt for kropp og sjel. Jammen tror jeg bikkja har godt av det også.

Men tilbake til saken, hva er det som gjør at så mange hundeeiere er så pessimistiske, hvorfor henger de seg opp i alle mulig problemer, hvorfor denne "katastrofetenkningen" blant så mange hundeeiere? Hvorfor har disse menneskene hund om det er så fordømt strevsomt?

Hvor er gleden i hundeholdet blitt av, og hvordan makter disse å sove om natta? - Sannsynligvis ligger de våken og lurer på om bikkja gjør noe galt, om den har spist noe den ikke tåler, at knurringa de hørte under lek forleden kanskje kan bety at hunden er i ferd med å overta husholdet osv.

Jeg har vel flere tanker rundt dette, men jeg har også en mistanke om at mine tanker er et stykke unna fra det jeg innbiller meg du tar opp. Jeg innbiller meg at du tar opp mange hundeeieres forventning av en "perfekt" hund, som en slags tøyhund som ikke tisser inne en gang fra åtte ukers alder, til litt småhysteri rundt helt normale ting som at f.eks to år gamle hannhunder lett kan bråke med en annen hannhund uten at det ndvendigvis er noe problem. Mulig jeg tar feil, for hovedinnlegget ditt er litt svevende, men det er slik jeg har forstått deg.

Tankene mine går i en litt annen retning, nemlig på mitt personlige hundehold, og kanskje litt mer generelt om hvordan mange forholder seg til et internettfora. Selv er jeg analyserende og nerdete av personlighet, det kan avføde en rekke tråder med spørsmål om hvorfor ditt og hvorfor datt, og det tror jeg og hva tror dere. Jeg er lite optimistisk av natur, det kan avføde en rekke tråder om tror dere dette er farlig, tror dere dette er feil, kan dette få stygge konsekvenser? Og så er jeg sånn som synes det er artig å klage på de små ting, men ikke på de store.

Jeg kan med andre ord godt generere avhandlinger om hvor irriterende det er å tråkke oppi tissedam etter tissedam på min voksne og i utgangspunktet husrene hund, men jeg skriver sjelden tråder om hvor leit det var at hun ble syk, og hvordan det føles å sitte på knærne i søle ute mens hun fråder og er stiv og stirrende i blikket med sterke spasmer på det som egentlig var en hyggelig bytur. Jeg kan godt skrive mange tråder om besøkstrening, men jeg legger sjelden ut personlige betroelser om hvordan det er å kjenne ren skrekk hvis noen ymter frempå om at de vil besøke meg, og den apatiske følelsen jeg får av tanken på hvor mye som skal til for å fikse dette. På et vis blir mange -for andre- intetsigende tråder en slags terapi for meg.

Jeg er neppe alene om dette? I stedet for å legge utén tråd om: Herrejesuskristus hvis det blir mer problemer nå tror jeg faktisk at jeg dør, og jeg tror det går mot skilsmisse, jeg har ikke kontroll på økonomien og dessuten oppdaget jeg en merkelig kul under armen (hypotetiske tilfeller her altså!) skriver man kanskje et par tråder om hvordan hunden har hilst på andre hunder, tror dere dette går greit, og et par tråder om er det mulig, vet dere hva naboen gjorde, det er i hvert fall ikke *min* feil, og en tråd om noe annet bisarrt. Og her er vi vel fremme til hvordan folk bruker internett. Noen bruker det til viktige ting, andre bruker det til uviktige ting, og noen bruker det til begge deler.

Svært mange foraer er jo en eneste stor fest hvor debattantene søker anerkjennelse og bekreftelse ikke minst. Det er jo derfor vi har hauger med innlegg hvor TS tilsynelatende søker råd, men ender opp i krangleorgier når man ikke gav et av de rådene som TS liksom hadde på en usynlig liste for seg selv. Gjennom totalt intesigende tråder er man med i et eller annet fellesskap hvor man liksom strekker usynlige hender mot hverandre i tråder om valpeoppførsel, generell hundeatferd og lignende. Da hjelper det ikke at man kan søke opp råd, det man ønsker er noe *mer*.

Ok, nå begynner jeg å bable. Jeg skulle egentlig ryddet, skjnner du.

KjellÅge&Jerko:

Zalto.:

KjellÅge&Jerko:

Uten at jeg skal beskrive noen som døve og blinde, men for ente gang må jeg gjenta (og /eller dere kan lese mine tidligere innlegg) jeg snakker ikke om ferske / uerfarne hundeeiere. Problemet ligger etter min mening blant de mer erfarne.

Jeg er av de mer erfarne, og det er mulig vi ikke har så lett for å reflektere over egen atferd. Det kan til tider virke som om evnen til helhetlig tenkning svekkes jo mer erfaring en får.

 

 

 

Dette hørtes da forrykende flott og svulstig ut. Det går da fint ann å ha både  erfaring og kunnskap (og opptil betydelige mengder) uten at DET skal redusere evnen til å se helhet. Det burde vel igrunn bare mangle

Det går nok dessverre fint an både som hundeeier og i andre sammenhenger. En kan ha en smal men stor erfaring eller en kan forsøke å tenke litt mer helhetlig og ha en videre horisont. De som har en hang til å være problembaserte har ofte en smalere horisont enn de som fokuserer på mulighetene. Begge parter kan likevel være både beleste og ha stor erfaring på sitt felt. Så svulstigheten var isåfall ikke mitt fokus:)

Det kan man jo dra langt- å ha ulike meninger om ulike løsningmodeller (jmr ditt avsnitt om å se muligheter) og være mer eller mindre nyansert i hundeholdet, være seg både teoretisk eller praktisk rettet.

KjellÅge&Jerko:

 

Linn&Oscar:


Og så tror jeg at det generelt virker veldig pessimistisk fordi det finnes veldig få tråder om alt det som går bra og er så fint!

Ja ikke sant, og tråder der en fokuserer på mulighetene som i de aller fleste tilfeller er langt i flertall i forhold til problemene. Og igjen, selv om det ikke ser ut til å synke inn, de ferske er som oftest opptatt av mulighetene de og de har ofte svært gode / konkrete spørsmål å komme med. Men så får de ofte alle de "problembaserte" svarene fra alle de mer erfarne. så ja jeg forstår godt at de nye hundeeierne til tider kan bli rådville:) 

 

 

Åja, ferske hundeeiere er unnskyldt, beklager. Mitt hysterianfall hva hund og tyggis kombinert gjelder er altså ikke ett av de hysterianfallene du snakker om? :p

Pavlov:

KjellÅge&Jerko:

Etter noe tid her inne har jeg deltatt i og lest alskens diskusjoner omkring hund og hundehold. Jeg blir stadig mer og mer forundret over den jevne hundeeiers trang til å grave seg ned i alskens problemer. Det kan se ut som hundeeiere ser problemer over alt, og ser de ikke noen er de raske til å konstruere noen.

"Se alltid lyst på livet" heter det i en låt med Lillebjørn Nilsen, det er ikke en innstilling majoriteten av hundeeiere har fått med seg. Det å se mulighetene isteden for alle mulige problemer er kanskje en kunst, men det er utrolig avstressende og godt for kropp og sjel. Jammen tror jeg bikkja har godt av det også.

Men tilbake til saken, hva er det som gjør at så mange hundeeiere er så pessimistiske, hvorfor henger de seg opp i alle mulig problemer, hvorfor denne "katastrofetenkningen" blant så mange hundeeiere? Hvorfor har disse menneskene hund om det er så fordømt strevsomt?

Hvor er gleden i hundeholdet blitt av, og hvordan makter disse å sove om natta? - Sannsynligvis ligger de våken og lurer på om bikkja gjør noe galt, om den har spist noe den ikke tåler, at knurringa de hørte under lek forleden kanskje kan bety at hunden er i ferd med å overta husholdet osv.

 

 

Jeg har vel flere tanker rundt dette, men jeg har også en mistanke om at mine tanker er et stykke unna fra det jeg innbiller meg du tar opp. Jeg innbiller meg at du tar opp mange hundeeieres forventning av en "perfekt" hund, som en slags tøyhund som ikke tisser inne en gang fra åtte ukers alder, til litt småhysteri rundt helt normale ting som at f.eks to år gamle hannhunder lett kan bråke med en annen hannhund uten at det ndvendigvis er noe problem. Mulig jeg tar feil, for hovedinnlegget ditt er litt svevende, men det er slik jeg har forstått deg.

 

En må rett og slett lære seg å se mulighetene, det er en ferdighet det også.

På min arbeidsplass er det en del beboere med til dels store og sammensette funksjonshemminger, de fokuserer på sine muligheter hver dag. For noen av dem finnes ikke begrensninger. Mange, også hundeeiere kunne lært svært mye av dem:) 

AlvaT:

KjellÅge&Jerko:

 

Linn&Oscar:


Og så tror jeg at det generelt virker veldig pessimistisk fordi det finnes veldig få tråder om alt det som går bra og er så fint!

Ja ikke sant, og tråder der en fokuserer på mulighetene som i de aller fleste tilfeller er langt i flertall i forhold til problemene. Og igjen, selv om det ikke ser ut til å synke inn, de ferske er som oftest opptatt av mulighetene de og de har ofte svært gode / konkrete spørsmål å komme med. Men så får de ofte alle de "problembaserte" svarene fra alle de mer erfarne. så ja jeg forstår godt at de nye hundeeierne til tider kan bli rådville:) 

 

 

 

 

 

Mitt hysterianfall hva hund og tyggis kombinert gjelder er altså ikke ett av de hysterianfallene du snakker om? :p

KjellÅge&Jerko:

Pavlov:

KjellÅge&Jerko:

Etter noe tid her inne har jeg deltatt i og lest alskens diskusjoner omkring hund og hundehold. Jeg blir stadig mer og mer forundret over den jevne hundeeiers trang til å grave seg ned i alskens problemer. Det kan se ut som hundeeiere ser problemer over alt, og ser de ikke noen er de raske til å konstruere noen.

"Se alltid lyst på livet" heter det i en låt med Lillebjørn Nilsen, det er ikke en innstilling majoriteten av hundeeiere har fått med seg. Det å se mulighetene isteden for alle mulige problemer er kanskje en kunst, men det er utrolig avstressende og godt for kropp og sjel. Jammen tror jeg bikkja har godt av det også.

Men tilbake til saken, hva er det som gjør at så mange hundeeiere er så pessimistiske, hvorfor henger de seg opp i alle mulig problemer, hvorfor denne "katastrofetenkningen" blant så mange hundeeiere? Hvorfor har disse menneskene hund om det er så fordømt strevsomt?

Hvor er gleden i hundeholdet blitt av, og hvordan makter disse å sove om natta? - Sannsynligvis ligger de våken og lurer på om bikkja gjør noe galt, om den har spist noe den ikke tåler, at knurringa de hørte under lek forleden kanskje kan bety at hunden er i ferd med å overta husholdet osv.

 

 

Jeg har vel flere tanker rundt dette, men jeg har også en mistanke om at mine tanker er et stykke unna fra det jeg innbiller meg du tar opp. Jeg innbiller meg at du tar opp mange hundeeieres forventning av en "perfekt" hund, som en slags tøyhund som ikke tisser inne en gang fra åtte ukers alder, til litt småhysteri rundt helt normale ting som at f.eks to år gamle hannhunder lett kan bråke med en annen hannhund uten at det ndvendigvis er noe problem. Mulig jeg tar feil, for hovedinnlegget ditt er litt svevende, men det er slik jeg har forstått deg.

 

 

Du er nok ikke helt på viddene. Men hovedfokuset mitt dreide seg om å snu tankegangen til å se muligheter istedenfor å problematisere, det til og med lenge før eventuelle problemer dukker opp. Men det ligger også en del i det du nevner her og i resten av innlegget ditt. 

 

En må rett og slett lære seg å se mulighetene, det er en ferdighet det også.

På min arbeidsplass er det en del beboere med til dels store og sammensette funksjonshemminger, de fokuserer på sine muligheter hver dag. For noen av dem finnes ikke begrensninger. Mange, også hundeeiere kunne lært svært mye av dem:) 

Men det er jo sånn at det er lettere å gi uttrykk for at man blir provosert over saker og ting enn engasjert i andres lykke og fremgang. I hvert fall når man er på nett og folk er relativt fremmede. Jeg er i hvert fall litt sånn. Er liksom ikke så mye annet å gjøre enn å gratulere og så ferdig med det.. Blir jeg sint, provosert, forfordelt o.l, ja da kan jeg fortsette i det uendelige.

Red: det betyr jo ikke at jeg ikke ser alt det vidunderlige som skjer ellers i livet. Det er bare det at det ikke er så engasjerende å fortelle om det. Det har jeg de nære å kjente som virkelig kan ta del i gleden min til:-)

I stedet for å lese alle svarene du har fått, leste jeg bare innlegget ditt, det helt i begynnelsen TS og jeg velger å svare deg ut fra det.

Her inne er det lettere å spørre fordi alle er anonyme, dvs man sitter ikke f2f med folka her inne. Noen ganger er det slik at man selv etter å hatt hund i mange år ( jeg er en av dem) så hender det at man glemmer. Klart at ved å lese enkelte innlegg kan lure på om dette er såkalte troll så må man likevel være såpass real at man svarer på en ordentlig måte, det har noe med å vise respekt for andre åp gjøre.

Klart at man kan tenke at det er mye som kan skje med hund, og det har noe med at man er usikker så da tenker man det verste.

I ambulansetjenesten blir vi til tider kalt ut på trafikkulykker eller andre ting, og vi tenker oss alltid det verste men håper på det beste. Kanskje det er litt sånn  med oss hundeeiere. Kanskje vi egentlig vet svaret selv, men trenger en bekreftelse på at vi har valgt eller tenkt riktig. Eller kanskje vi er de eneste i venneflokken som har hund, og at man ikke har noen å kunne spørre.

Den vise søker råd er det er ordtak som heter, tror i hv ertfall det går sånn, men hvor skal man ellers søke råd? Når jeg underviser i 1.hjelp pleier jeg alltid å si at det finnes ikke dumme spørsmål, bare dumme svar, men kan jeg sette dette ut i det å ha hund? Ja det kan jeg, det er fordi jeg nå eier min egen hund, eller det ble feil, jeg har alltid eid mine egne hunder, valgt rasen selv fra jeg var liten av men nå er jeg voksen og samboer og nå må jeg på en måte ta valg selv. Ting kan skje og jeg vet at her inne er det mengder av erfaring og visdom, så jeg vil ha tak i denne visdommen selv og hjelpe andre. Kan hende at spørmålet mitt blir dumt men hva om andre lurer på akkurat det sammen, men ikke tør selv å spørre?

Vel dette var det jeg tenkte når jeg så innlegget

Nå er ikke jeg TS, men slik jeg oppfatter det h*n har skrevet utover i tråden, så er det ikke de som spør h*n først og fremst mynter innlegget sitt på. Men mer den generelle problematiseringen rundt det å ha hund, og av hundeatferd i sin helhet. Kanskje mer til oss som svarer på spørsmålene faktisk.

Jeg tror det h*n etterlyser er å se de enkle sammenhengene i hundehold, fremfor å gjøre det så komplisert. Det å tørre å senke skuldrene og la hunden være hund. Ikke ha så enorme krav til oss selv som hundeeiere, eller til hunden. Men heller nyte gleden i samspillet, samværet og i hverdagen sammen med hunden, og å slappe litt av ift endel atferd hunden har og godta at dette er normalt for hunder.

Angelcharm:

Nå er ikke jeg TS, men slik jeg oppfatter det h*n har skrevet utover i tråden, så er det ikke de som spør h*n først og fremst mynter innlegget sitt på. Men mer den generelle problematiseringen rundt det å ha hund, og av hundeatferd i sin helhet. Kanskje mer til oss som svarer på spørsmålene faktisk.

Jeg tror det h*n etterlyser er å se de enkle sammenhengene i hundehold, fremfor å gjøre det så komplisert. Det å tørre å senke skuldrene og la hunden være hund. Ikke ha så enorme krav til oss selv som hundeeiere, eller til hunden. Men heller nyte gleden i samspillet, samværet og i hverdagen sammen med hunden, og å slappe litt av ift endel atferd hunden har og godta at dette er normalt for hunder.

sant det.

frøkenblanding:

Angelcharm:

Nå er ikke jeg TS, men slik jeg oppfatter det h*n har skrevet utover i tråden, så er det ikke de som spør h*n først og fremst mynter innlegget sitt på. Men mer den generelle problematiseringen rundt det å ha hund, og av hundeatferd i sin helhet. Kanskje mer til oss som svarer på spørsmålene faktisk.

Jeg tror det h*n etterlyser er å se de enkle sammenhengene i hundehold, fremfor å gjøre det så komplisert. Det å tørre å senke skuldrene og la hunden være hund. Ikke ha så enorme krav til oss selv som hundeeiere, eller til hunden. Men heller nyte gleden i samspillet, samværet og i hverdagen sammen med hunden, og å slappe litt av ift endel atferd hunden har og godta at dette er normalt for hunder.

 

 

 

sant det.

I tillegg er det tendenser til å være ensporet, i den forstand at om en ser ett problem / en type atferd hos hunden som ikke er ønsket går en direkte inn på den atferden. En burde i større grad forsøke å se helhetlig på dette, ikke "behandle" det lille symptomet men se på "hele" hunden.

Dette kan alle i utgangspunktet gjøre selv om de ikke er svært erfarne eller "hundeeksperter", men vi er dessverre både i hundeholdet og ellers i samfunnet ikke opplært til å tenke helhetlig, til å fokusere på mulighetene som finnes. Det er mye mer "moro" å grave seg ned i alt det negative en kan makte å grave fram:) Til slutt kan dette bli en ond spiral, for å si det med en metafor. En forsøker febrilsk å male over alle råte flekkene isteden for å se nærmere på underlaget. Det å oppdage nye råte flekker blir også til slutt litt av en sport.

Ja, jeg innrømmer det - jeg er en katastrofetenker til tider. Heldigvis for dere canis"ere går det stort sett utover mine søsken (og telefonregninga). Senest i morges var min hund "ødelagt" og min tilværelse som hundeeier nærmest over etter idiotisk oppførsel ved passering (fra både min og hundens side).

En ting er forventningen man har til hundeholdet. Min beste venn, som skal være så lydig og forstår alt jeg sier og ikke minst, foretrekker å være sammen med meg framfor alt annet i verden (andre hunder, hva er det liksom?). Og så skjer ikke det på 1-2-3, tvert i mot krever det masse trening og tilrettelegging og innsats. Generelt i samfunnet er kravet på å lykkes stort, både på skole og jobb og sosialt. Antall hunder eksploderer nærmest, og man vil jo for all del ikke være den i nabolaget som tydeligvis ikke har noe kontakt med den mannevonde bikkja si. Det å ha hund har gått fra mine besteforeldres hund som sprang løs rundt i nabolaget og ble med postmannen på runden, til min barndomshund som hadde det å stikke av som daglig rituale (og det at vi jaktet og hentet henne hjem likeså) som bare var sånn til min hund som (jeg føler) får sure blikk bare hun sniffer såvidt borti forbipasserende som må passere 5 cm inntil oss. Jeg som liten sprang uredd (og dum) bort til alt som gikk på fire bein, min hund får omtrent ikke hilse på unger for jeg er redd hun skal hoppe på dem eller at foreldrene skal bli sinte. Samtidig er det å ha hund en vitenskap som nærmest krever inngående kunnskap i læringslover, etologi og ernæring/helse. Ikke at jeg mener det er dumt med denne kunnskapen, men det er mye å sette seg inn i! Mange vanskelige fremmedord også! 

Jo mer kunnskap man har, jo mer har man å lure på/bekymre seg over. Og hvis man vil kan man overanalysere seg i hjel. Som medisinstudentene som får symptomer på den ene tropiske sykdommen etter den andre i kalde Norge..Hvis man leser om adferdsproblemer, hunder som tragisk ble alvorlig syke etc så har man plutselig et bredt spekter av mulige "diagnoser" som kan tenkes å passe situasjonen man opplevde.

I tillegg har man fått et enormt behov for å hele tiden meddele det man tenker og føler i det øyeblikket det skjer, pluss få bekreftelse på det. Ja, bra med internettet og dets muligheter - men jeg TRENGER ikke vite hva hvermansen skal ha til middag og når de vasker huset. VI føler oss nakne uten mobil, og kanskje i takt med hvor "kjapt" alt går i dag, så må vi få ut katastrofefølelsen der og da, mens venter vi en stund og tenker over situasjonen - så greier vi plassere den i rett perspektiv og snu tankegangen? Som da jeg fortsatte turen i morges med min "ødelagte" hund og fant ut at denne pubertale unghunden var da ikke så verst likevel :P

RED:Og kanskje er også denne katastrofetenkinga selvforsterkende? Jeg skulle i hvert fall ønske jeg ikke så problemer, men løsninger og muligheter.

Jeg skjønte ikke hva du mente, i startinnlegget. Og fortsatt er det ullent for meg hvordan du mener vi skal bringe den helhetstenkningen og de lavere skuldrene inn i innleggene?

Jeg syns jo man ofte skriver: slapp av.....det der er helt normalt, og det går over.

Å se muligheter fremfor begrensinger tenker jeg da bare som i at man ikke skal be om utvist forsiktighet. Men det er ikke det du mener. Tror jeg?

Så hva konkret er muligheter kontra begrensinger? og i hvilke type spørsmål er det tydligst at det burde vært?

Zapp:

Jeg skjønte ikke hva du mente, i startinnlegget. Og fortsatt er det ullent for meg hvordan du mener vi skal bringe den helhetstenkningen og de lavere skuldrene inn i innleggene?

Jeg syns jo man ofte skriver: slapp av.....det der er helt normalt, og det går over.

Å se muligheter fremfor begrensinger tenker jeg da bare som i at man ikke skal be om utvist forsiktighet. Men det er ikke det du mener. Tror jeg?

Så hva konkret er muligheter kontra begrensinger? og i hvilke type spørsmål er det tydligst at det burde vært?

Men som jeg sa om flere hadde brukt mindre tid og ressurser på det problematiske / det uønskede og heller fokusert på det positive, på mulighetene som finnes tror jeg en del hadde fått noen aha-opplevelser.

Det med det helhetlige handler vel mye om min bakgrunn der jeg er "indoktrinert" til å se på hele individet når atferd utenom normalen dukker opp, det handler også selvsagt mye om forebygging.

Ett eksempel, når jeg i min jobb observerer at Per har begynt å isolere seg, går jeg ikke inn og begynner å jobbe med selve atferden (det å isolere seg), jeg ser på Pers hverdag, mulige endringer, er det noe som mangler i hans hverdag, får han oppfylt sine behov, osv. osv.

På samme måte har jeg jobbet med hunder, jeg går svært sjeldent inn på selve atferden / symptomet som oppstår (utenom å hindre eventuell umiddelbar skade / fare for andre). Jeg forsøker å ha en helhetlig tilneærming til hundene. Dette har om jeg skal si det selv også fungert svært godt i forhold til hunder.

I tillegg, det å senke skuldrene. Det betyr ikke å overse, ikke bry seg om endringer, ting som oppstår. Men en har fokus på muligheter, en har fokus på forebygging, en tenker ikke problemer men mulige utfordringer osv.

Ikke så enkelt å forklare dette så konkret jeg gjerne vil, men tror du forstår hvor jeg vil hen. Mener også jeg har gått dypere inn i dette i tidligere innlegg.

Jeg mener også (dessverre) at mange nye hundeeiere blir opplært i den "negative" trenden, det å være på tuppa, være obs på alle mulige problemer isteden for å ha fokus på muligheter og utvikling.

Det skal også sies at samfunnet generelt ser på hundehold ganske annerledes enn for noen år tilbake. Slikt blir man jo gjerne farget av. Når samfunnet stiller strengere krav og blir mer hysterisk til hunder og hundehold, ja da blir man "tvunget til" å ta stilling til dette på en eller annen måte. 

Jeg kommer fra et tettsted utenfor en liten by. Jeg husker *mange* helt naturlige opplevelser i min barndom angående dyr, som på canis (og mange steder ellers) i nåtiden ville kunne hisse opp til store debatter. Jeg er ellers fra en ganske så ordentlig familie, og vi ble overhodet ikke regnet som en av disse "gærne naboene" man kan lese om her på canis.

1) Allikevel gikk jeg jevnlig tur med den hunden jeg vokste opp med i kvartalet, fra jeg var nokså liten.

 2) Jeg ble snappet av den gærne border collien nedi i gata som hadde brutt seg ut av hagen. Da jeg stavret meg hylgrinende hjem så mamma over hånden min og sa noe sånn som: uff da, den mente nok ikke å være slem. Og dett var dett.

3) Jeg har kjørt i bilferier langs hele Norge, og jeg var vel nærmest voksen før jeg hørte om at noen brukte bur i bilen.

4) Slippe av gårde hunden vår på en kveldslufting og la henne tumle rundt i hagen/de nærmeste veiene var uproblematisk. 

5) Jeg kan fortsatt huske den dagen jeg oppfattet at det var meningen at man skulle plukke opp etter hundene.

6) En hund like ved barnehagen jeg gikk i kom seg støtt og stadig løs fra linen sin, og løp bort til alle de morsomme barna til masse hyling. Tror aldri eierne fikk noen spesiell påpakning for dette.

 Jeg kunne egentlig fortsatt i det uendelige.

Punkt 1) Ja, hvem ringer man? Barnevernet? Mattilsynet? Politiet?

Punkt 2) Ville utartet seg i vanvittig nabokrangling, trusler om politianmeldelse og anmodning om avlivning.

Punkt 3) ville sannsynligvis ført til spørsmål om man egentlig er bevisst sitt ansvar for mennesker og dyr.

Punkt 4) Ville vært gatas skrekk og fått stor støtte her inne på hvor fryktelige enkelte hundeeiere er.

Punkt 5) ville utartet seg til en 35 siders lang diskusjon hvor man rett og slett overgikk hverandre i hellighet, "en gang gikk jeg 40 kilometer frem og tilbake for å plukke opp etter da jeg hadde glemt en pose engang. Dessverre hadde noen parkert en bil over, med egne midler leide jeg inn en heisekran for å flytte bilen" etc.

Punkt 5) antar jeg også kunne være anmeldelse. Og definitivt nabokrangel-materiale.

Nå er ikke jeg av den formening av at alt nødvendigvis var så mye bedre før. Men om samfunnet generelt hadde firt litt på sine hysteriske krav og holdninger, så kunne man jo håpet på litt mindre hysteriske krav og holdninger fra hundeeiere også?

Her traff du spikeren midt på hodet tror jeg.

Før hadde folk bare hund, nå er de hundeeiere:)

terper på stress og til kjedsommelighet gjentar meg selv på at det er årsaken som må identifiseres og jobbes med, og ikke adferden som adferd. Så er det basert på individet som helhet.

Og mange som besvarer et konkret spørsmål om en adferd svarer T.S med å be om en "dagsplan" for hva hunden ellers bedriver. For å kunne svare overhodet. Så egentlig ser jeg ikke så mye manglende helhetstenkning jeg da. Men at vi går med "liv og lyst" inn i problemet som enkeltstående adferd innimellom fordi vi mener å kunne en "metode" for akkurat det er jo sant.

Og et eksempel på det finner jeg ofte i at kindereggmetoden anbefales pådet varmeste ved passeringsproblemer. Og den virker sikket kjempebra siden den anbefales så varmt. Men jeg tar meg ofte i å føle at denkanskjeer for komplisert forden som spør. Ogat vedkommede kanskje hadde hatt mer nytte i å bli anbefalt å bare gå litt lengre i fra.

Fordi de ivrige trenende kanskje forutsetter samme engasjement hos den som spør. Mens den i virkeligheten har et hundehold med langt lavere skuldre:) og derfor kunne nyttigjort et råd av litt enklere sort.

Så når jeg syns at mange "trener" for mye og går inn med treningstiltak og metoder på noe som bare er noe forbigående og slettes ikke problemadferd hos de? selvom adferden står beskrevet under problem for andre? så er jeg inne på noe av det du tenker på da?

Folk lar ikke tiden og det naturlige jobbe for seg, men jobber tvert i mot mot det? ved å sette inn tiltak mot eks valpebiting som jo går over av segselv? mot overslagshandlinger, som bare krever litt mer ro? eller mot passeringsproblemer, som bare trenger litt mer ærfaring på lykkede kontra ikke lykkede?

Er det sånne ting du hadde i tankene?

belle:

Her traff du spikeren midt på hodet tror jeg.

Før hadde folk bare hund, nå er de hundeeiere:)

Zapp:

 

Er det sånne ting du hadde i tankene?

 

Det innlegget var flott!

Jeg vil gjerne tilføye at etter internett har sammenligningsgrunnlaget blitt et annet. Man leser hva andre tillater/har problemer med/trener/synes at alle burde gjøre og så videre. Mange har store forventninger og meninger om hva en hund trenger. Se bare på utstyrslisten. Og alt det man ikke vil tillate hunden å gjøre, som snuse, hilse, ligge "naturlig" osv. Kan det bli annet enn et forventningspress? Og er det rart at jeg, når jeg leser om de flerfoldige timene pr. dag enkelte mener at man skal gå i skauen, trene kontakt, passering, ikke-hilsing osv., får angst når jeg analyserer mitt enkle hundehold?

Kanskje kan man si at få ting har gjennomgått så grunnleggende omveltninger som hundetrening. Før var man sjefen. Nå er man pr. definisjon ikke sjefen lenger. (Men bestemmer ganske mye over hunden allikevel). Nå har man gått fra sjef til "pølsetante". Og, ja, jeg ser store forskjeller på å tvinge hunden og det å belønne ønsket atferd når det gjelder læring. Allikevel, jeg har mange sommerfugler i magen fordi jeg har trent min ettåring med positiv forsterkning, og enkelte mener at det i verste fall "ødelegger" en gjeterhund.

Men så hender det at jeg rett og slett klikker på hundens problematferd. Og jeg har tatt den i nakkeskinnet i ren desperasjon, en reflekshandling når hun beit av meg halve albuskinnet i tenåringsiver. Så sitter jeg her skjelvende av frykt fordi noen på Canis har skrevet noe som kan tilsvare at jeg har ødelagt hunden.

Så jeg konkluderer med følgende: Før hadde man en hund. Det var en privatsak hvor mye vi lærte den eller tillot, og hva slags mat den fikk. Bare den ikke hadde det vondt (ble banket eller sultet). Nå har hundehold blitt en vitenskap, og alle andre skal mene hvordan alle skal håndtere hundene sine. Hadde vi ikke hatt internett, ville det vært umulig.