Det er jo litt både og tenker jeg da. 

Jeg jobber som prosjektleder for systemutviklere, de er veldig flinke til å tenke på detaljer. Mange av de er ikke like flinke til å se helhet. Resultatet blir at uten veiledning og hjelp til å finne fokus så kan de godt bruke masse tid på en eller flere detaljer som gjør minimalt for å forbedre helheten.

Man må ha en forståelse for en helhet og de litt større målene før man kan velge riktig detaljer å slipe på. Hva vil gi meg et bedre hundehold i hverdagen? er det at hunden ikke ligger i sofaen når hun er alene hjemme, eller at hun går pent i bånd? Begge deler kan jo øves på, men sistnevnte gir nok mest effekt i min hverdag i praksis, og er dermed i størst grad med på å heve helheten :)

Thorbjørn:

Det er jo litt både og tenker jeg da. 

Jeg jobber som prosjektleder for systemutviklere, de er veldig flinke til å tenke på detaljer. Mange av de er ikke like flinke til å se helhet. Resultatet blir at uten veiledning og hjelp til å finne fokus så kan de godt bruke masse tid på en eller flere detaljer som gjør minimalt for å forbedre helheten.

Man må ha en forståelse for en helhet og de litt større målene før man kan velge riktig detaljer å slipe på. Hva vil gi meg et bedre hundehold i hverdagen? er det at hunden ikke ligger i sofaen når hun er alene hjemme, eller at hun går pent i bånd? Begge deler kan jo øves på, men sistnevnte gir nok mest effekt i min hverdag i praksis, og er dermed i størst grad med på å heve helheten :)

 

 

Litt på siden men det er noe som heter noe så voldsomt som stimulusoverselektivitet, eksempelvis kan enkelte utviklingshemmede, autister etc. bli / være så opphengt i enkeltdetaljer at de ikke får med seg viktige hendelser omkring seg, hendelser som kan ha stor innvirkning jf. deres liv. Dette kan altså som en konsekvens hemme læring. En kan med fordel studere de små ting men en bør også heve hodet fra tid til annen:)

Jeg har hatt det motsatte problemet, med en av mine hunder. Siden alle tidligere hunder hadde vært sånn relativt normale så jeg bare "helheten" og oppdro henne som om hun skulle vært en normal hund som skulle få et normalt hundeliv.

I dag kan jeg si at med drøyt 30 års hundeærfaring burde jeg da vært i stand til å fange opp noen av tegnene på at noe var galt? men neida, hodet var plantet godt oppover og fokuset var på helheten og ikke overhodet på de bittesmå "rare" greiene ved hunden. Jeg så de jo, men jeg SÅ ikke på de! jeg jobbet ufortrødent vidre med prosjekt nummer-to-hund.

Og så står jeg der en dag da med en hylskrikende forbipasserende dame med hull i ryggen:) og en helt uanfektet hund sittende på plass i slakkt bånd. Hun beit meg skrek damen. Og jeg skjønte jo såpass.......men jeg hadde bare såvidt sett bevegelsen fremover i båndet, som ikke engang ble stramt før hun var tilbake.

Avliv sa oppdretteren hennes. Gi henne en sjanse til sa instruktøren hennes.

Ikke så veldig lenge etter episoden, hvor damen som ble bitt hadde oppført seg toskete, og jeg hadde vært uforsiktig i sit. (Formildende) hoppet hun rett over gjerdet og bet en mopedist i leggen. Og formildende? damen var en som hunden var redd. Hun var et lettere psykiatrisk kasus og noe ved væremåten hennes hadde utløst reaksjoner hos hunden bestandig. Men hvordan i huleste bikkja kunne vite at inni den røde hjelmen på den nye mopeden satt DEN damen? det er ikke lett å forstå. Men det visste hunden tydligvis. Og hun syns vel ikke hun burde ha kjøretillatelse :)

Vi tok jobben og det gikk jo bra. Men det å se tilbake og skjønne hvor teit jeg hadde vært hele veien, hvor lett det egentlig hadde vært å oppdage tidligere og hvor veldig  annerledes hun burde blitt behandlet utifra sine problemer. Det var en vekker! Jeg unnskyldte meg liksom med at jeg jo ikke hadde ærfaring med usikre hunder da. Men blæ. Det var der. Rett foran nesa mi hele tiden. Fullt synlig om man bare hadde løftet litt på skylappene.

Heldigvis for meg var det ingen av damene som anmeldte oss. Om så hadde jeg ikke hatt noe valg. For bikkja var faktisk farlig. Hun angrep uten signaler forut så å sikre henne var relativt omfattende. Spesiellt fordi hun var sterk nok til å dra med seg to mann dit hun ville om hun ville.

Jeg har flere ærfaringer på at det å ikke lete etter problemer og ev. forstørre de man kan skimte kan fungere veldig bra i et langsiktig perspektiv. Men denne hunden var det omvendt med. Innen jeg fikk blikket ned på problemet var det nesten for sent å løse:)

Så det kommer an på? 

Ja jeg ser den, og enig at det kommer an på. En må vel til daglig makte å sjonglere litt mellom detaljene og det helhetlige og så godt en kan ikke miste noen av dem helt ute av syne. På den andre siden og som jeg har vært inne på, det behøver ikke være noe enten eller. For å få "øye på" helheten må en ha en viss oversikt over detaljene og for å kunne se / plukke ut viktige detaljer må en ha en viss helhetlig tilnærming.

Detaljer som dukker opp og som en lett oppdager er i og for seg greie. Men det å oppdage andre detaljer og velge / plukke ut de "viktigste", de en bør legge vekt på er ikke alltid så enkelt . Jeg har bommet mange ganger i så måte, helt til jeg enten har fått en aha opplevelse eller etterhvert forstått ut fra erfaringer at det og det bør jeg være obs på, for det har igjen innvirkning på det og det.

Så ditt hovedbudskap i denne tråden er med andre ord at du foretrekker å diskutere ordentlige saker med erfarne og optimistiske hundeeiere, og at de som trener tradisjonelt, er uerfarne eller snakker om kjedelige ting ikke burde hatt hund? (jfr. Hovedinnlegget).

For angående denne del/helhetsdiskusjonen så ender det litt i tøys synes jeg, alle bør være snille mot hverandre og både del og helhet er viktig. Joda, det er jo det, men det var vel et eller annet her vi var uenig om også?

Pavlov:

Så ditt hovedbudskap i denne tråden er med andre ord at du foretrekker å diskutere ordentlige saker med erfarne og optimistiske hundeeiere, og at de som trener tradisjonelt, er uerfarne eller snakker om kjedelige ting ikke burde hatt hund? (jfr. Hovedinnlegget).

For angående denne del/helhetsdiskusjonen så ender det litt i tøys synes jeg, alle bør være snille mot hverandre og både del og helhet er viktig. Joda, det er jo det, men det var vel et eller annet her vi var uenig om også?

Jeg mener forøvrig at alle som har hund må vise respekt for hunden, hvilke grupper som jeg da mener bør bli utelukket får du fundere på. 

Ellers kan jeg ikke huske jeg har fokusert på at alle bør være snille med hverandre;) 

Zapp:
men så lenge hunder flest ikke er problemhunder, uansett om man kan få motsatt inntrykk her:) så går man nokså uvitende rundt helt til man selv snubler i sin egen problemhund. Og først da får man et ærfaringsgrunnlag til senere bruk. Og med det evnen til å være observang på tegnene på. Min lærte meg bla å bruke vilepuls som målemetode på avreageringen. Men vi går jo ikke rundt å sjekker bikkjas puls sånn i det daglige:) selvom mange faktisk burde gjort det. Og enkelte har begynt å bruke det i forhold til hundenes ve og vel.

Du vet de fleste mennesker kjenner heller ikke til sin egen hvilepuls.

Zapp:
Nei, men bortsett fra autistene, så har vi da jaggu meg nok av måter å formidle hvor skoen ev. trykker. I morsetning til hundene.

Ja det er et faktum. Uten sammenligning forøvrig men jeg jobber for tiden med en del mennesker, ikke autister men som av andre årsaker har store utfordringer i forhold til kommunikasjon og jeg får aha opplevelser daglig i forhold til dette.  

Zapp:
Ja. Det er sånn:) og det hender jeg er takknemlig for "tredjespråket" jeg har vokst opp med, i forhold til kommunikasjonen med hundene. Men jeg tror ikke vi skal snakke for høyt om likheter på trvers av artsgrenser. Det kan fort tangere tabuområder.

Det med tabu er interessant i den sammenheng, selv om vi nå er i ytterkant av tråden. En del av menneskene jeg har jobbet med oppfatter ikke tabuer på samme måten som folk som har mindre erfaring med livets prøvelser for å si det på den måten, de er ofte befriende åpne og frie i sitt syn på ting og en kan diskutere ulike emner uten å tenke på de såkalte tabuene. 

Zapp:
Ja. Det er sånn:) og det hender jeg er takknemlig for "tredjespråket" jeg har vokst opp med, i forhold til kommunikasjonen med hundene. Men jeg tror ikke vi skal snakke for høyt om likheter på trvers av artsgrenser. Det kan fort tangere tabuområder.

Å tangere tabuområder burde jo være ok så lenge man har noe å fare med?

Zapp:
er nå hva det er. Og kan vi jo fritt sysle med. Men når det kommer til mennesker som er "annerledes" det være seg slik eller sånn. Så er vi delvis innenfor begrepet funksjonshemming. Og vi kan alltids lære av alt vi ser og opplever. Men vi må være litt varsomme med å bruke annerledeshet hos mennesker i forhold til forståelse av dyr. Utad. Det var det jeg mente med tabugrenser.

Nå skjønte jeg hva du mente. Men å sammenligne mennesker og dyr generelt burde være uproblematisk, all den tid vi er dyr selv. 

Zapp:
er nå hva det er. Og kan vi jo fritt sysle med. Men når det kommer til mennesker som er "annerledes" det være seg slik eller sånn. Så er vi delvis innenfor begrepet funksjonshemming. Og vi kan alltids lære av alt vi ser og opplever. Men vi må være litt varsomme med å bruke annerledeshet hos mennesker i forhold til forståelse av dyr. Utad. Det var det jeg mente med tabugrenser.

Vi er alle funksjonshemmede på en eller annen måte og for meg blir det å ikke kunne diskutere også annerledeshet og benytte det i eksempelvis slike diskusjoner en måte å ikke respektere hele mennesket. Uten at jeg skal trekke inn det såkalte normalbegrepet og begynne å diskutere det. Jeg benytter eksempler som jeg mener har en verdi i forhold til emnet og jf. mine erfaringer i forhold til både dyr og mennesker. 

Dette er også emner jeg mange ganger har diskutert med ulike brukere, såkalte funksjonshemmede og de har ofte ett langt mer  reflektert syn på mennesket enn meg.

Men dette havnet rimelig langt fra utgangspunktet i denne tråden:) 

Forståelse av dyr er en ting, men en kan høste erfaringer med mennesker en både kan kjenne igjen og benytte i forhold til å utvide sin forståelse av levende individer, da også dyr.

Det er jo en god "gammel" faglig beskrivelse som sier at funksjonshemming handler om individets forutsetninger kontra samfunnets krav. Det i seg selv sier ganske mye syns jeg.