Capt.Jack:

Men til temaet. Selvsagt er det ønskelig at unger "tar beskjeden" vi sender ut. Men av og til er de forbausende like en distre unghund :) Når jeg får "klegg" som ikke vil la oss i fred, så har jeg ganske enkelt stoppet opp og "ventet det ut". For til slutt så kjeder de seg, og drar videre. Men jeg irriterer mer ikke så mye som før. For jeg har en tanke om at raushet kan være positivt...begge veier. Jeg liker dem som viser raushet når min hund vil hilse og kanskje kommer borti dem med en støvete pote. Og like mye raushet ønsker jeg å vise andre, både dem som er redd hunder og dem som vil hilse. Det hjelper å gi tidlig beskjed om hvordan jeg vil at hilsingen skal skje. Det kan mange ganger utgjøre hele forskjellen! Og selvsagt...det er andre regler når vi trener ;)

Dette er jeg helt i enig i. Men så er da dager innimellom hvor de mer temperamentsfulle av oss har en dårlig dag og dermed har vanskelig for å vise raushet og kanskje tilogmed blir irritert eller enda verre hisser seg opp. Jeg tror ikke barn tar skade av å oppleve at folk er forskjellige og av og til kan bli sint/være urimelig etc etc faktisk tror jeg de kan ha godt av å se litt andre følelser enn velvillighet og glede og oppleve at verden går ikke under av den grunn. Det er jo som med miljøtrening og sosialiserng av hunder-de bør lære å takle verden som den faktisk er.

Pelskåpa:

 

Blir man i bedre humør av å gjøre andre sure, så har man et problem....med seg selv. Og det har ikke noe med politikk å gjøre.

Verden blir generelt bedre hvis man går inn for å spre litt godt humør istedet. Men mulig det krever modenhet og evne til å se andre enn seg selv for å være en fristende strategi....

vel alle klarer vel ikke å være dønn politisk korrekt (handle eller føle korrekt om du vil) til enhver tid og jeg har enda tilgode å møte et menneske som ikke av og til faller for fristelsen /ikke klarer å tøyle seg og handler vel barnslig til tider. Det betyr ikke at det er rett, men kanskje mennesklig-og da har vel alle strengt tatt et problem med seg selv? Inkludert dem som ikke klarer å se bjelken i sitt eget øye...

Det er vel bare på forum som her at det er mulig.

sprokket:

....

 

 

vel alle klarer vel ikke å være dønn politisk korrekt (handle eller føle korrekt om du vil) til enhver tid og jeg har enda tilgode å møte et menneske som ikke av og til faller for fristelsen /ikke klarer å tøyle seg og handler vel barnslig til tider. Det betyr ikke at det er rett, men kanskje mennesklig-og da har vel alle strengt tatt et problem med seg selv? Inkludert dem som ikke klarer å se bjelken i sitt eget øye...

Det er vel bare på forum som her at det er mulig.

Jeg tror det er viktig å tenke seg til en situasjon hvor man har en hund som skeptisk mot unger. Min har en tendens til å bjeffe mot mindre barn og da gjerne de som er redde selv, ruller, hyler eller løper mot han. Jeg kan love dere at det ikke er en hyggelig opplevelse og jeg ville gitt rimelig mye for å slippe å ha dette i bakhodet hele tiden. Nå er han ikke aggresiv på noe vis, men han er reservert og heller ikke spesielt kosete og det er selvsagt ikke noe gøy å skremme andre pga. mitt hundehold.

Så jeg er nok en av de som knyter meg litt rundt unger, likevel så unngår jeg de vel stort sett ved å vise at jeg ikke er interessert eller så må jeg bar e si "nei, beklager han er litt redd av seg" værre er det ikke. Jeg har til dags dato ikke møtt en unge som ikke aksepterer dette. Noen vil alltid teste grenser og bjeffe, skrike og hoie, men det velger jeg bare å overse, det er jo tydelig at ungene ikke vet bedre.

Har hatt noen ufordragelige tenåringer derimot som bevist har skremt vannet av bikkja og DA får de passet sitt påskrevet.

Vet ikke helt hvor jeg ville med dette, men det er også greit å ha i bakhodet at det ikke er alle som har en hund som elsker alt og alle (uansett hvor mye jeg kunne ønske meg det). Men igjen så går regla "behandle andre som du selv vil bli behandlet".

Angelcharm:

Alle har vi dårlige dager innimellom.. det skulle da også bare mangel Vi er heldigvis ikke perfekte noen av oss ;) Men det er litt forskjell på å ha en dårlig dag, og å irritere seg over noe på generellt grunnlag :)

Joda enig at det går en grense melllom å ha dårlige dager og å være generelt grinete:-) Det jeg kanskje prøvde å få frem er at innimellom så oppleves endel innlegg her veldig strenge og med lite forståelse og rom for at folk trår feil og kan oppføre seg urimelig. Og jeg synes vel at det må være lov å gi uttrykk for andre følelser og synspunkt enn udelt positive og at man kan se litt gjennom fingrene på det, uten nødvendigvis å konsekvent vise til korrekt oppførsel og gjør man ikke slik antydes det at man har personlige problem. Men så er jo dette postet i luftegården og da har man vel lov å være litt kategorisk om så for erte andre litt for å få opp stemningen i tråden-det gjøres enkelt ved å være svart hvit ovenfor gråmalerne:-)

Wesla:Så jeg er nok en av de som knyter meg litt rundt unger, likevel så unngår jeg de vel stort sett ved å vise at jeg ikke er interessert eller så må jeg bar e si "nei, beklager han er litt redd av seg" værre er det ikke. Jeg har til dags dato ikke møtt en unge som ikke aksepterer dette. Noen vil alltid teste grenser og bjeffe, skrike og hoie, men det velger jeg bare å overse, det er jo tydelig at ungene ikke vet bedre.

sprokket:

Inkludert dem som ikke klarer å se bjelken i sitt eget øye...

Bjelke??? I hvilket øye sa du???? ;)

Tullegull:

Ut på tur, fint vær, hunden koser seg. Så skjer det, igjen, vi får en stalker. Selvfølgelig et barn på sparkesykkel som absolutt skal gå ved siden av oss, litt bak eller litt forran for å så vente på oss. Jeg er hyggelig og prøver å få frem at hunden blir litt redd når et vilt fremmede barn begynner å herje med sparkesykkel i ring rundt oss. Prøver å gå litt forran og komme unna, da sparker det i full guffe og nesten kræsjer i hunden. Prøver å sakke ut, da stopper selvfølgelig barnet og venter. Iløpet av dette har barnet spydd ut halve livshistorien sin, full bostedsadresse osv.

Jeg forstår at barn er nysgjerrige, men å oppføre seg sånn rundt fremmede mennesker trodde jeg de hadde lært ikke er så lurt av foreldrene. De barna som spør pent om de får klappe/hilse på hunden og så går sin vei er helt greit - men de som henger på oss som en klegg og gjør hunden nervøs med å komme med brå bevegelser, sykle/løpe etter hunden blir jeg rett og slett en smule irritert på. Blir nesten litt fascinert av at det er de minste barna som er flinkest til å spørre og oppføre seg, mens de større tydeligvis har vokst av seg de sosiale antennene. Nr 1: Du oppgir ikke full bostedsadresse til en vilt fremmede person. Nr 2: Vennligst, ikke kjør/løp ned eller etter bikkja mi. Da blir både jeg og hun gretten. Så, er det flere enn meg som kan bli en smule oppgitt over slike situasjoner enkelte ganger? 

Dette er det første innlegget jeg kom med, verken i dette eller i noen av mine andre innlegg har jeg noen gang uttrykkt at jeg ikke lar barn hilse, er uhøffelig mot dem eller lignende. Å spørre på et forum om det er flere enn meg som kan bli litt oppgitt og en smule irritert enkelte ganger bare for å dele litt erfaringer må være lov uten å få slengt etter seg at man har personlighetsbrister, er slem, tror man eier hele verden eller lignende. Dere er tross alt voksne mennesker og må akseptere at alle ikke er like glad i fremmede barn skal følge etter oss eller sirkle rundt hundene våre, uten at det betyr at vi er ufine mot dem av den grunn. Jeg tar hensyn til de rundt meg og er alltid hyggelig mot dem som vil hilse på, men å forvente at jeg skal gå rundt å leke Mary Poppins med et ukjent barn på slep hele veien hjem blir for dumt. Som sagt, noen elsker å omgås barn - andre syns det holder med å si hei og jatte litt for å deretter gå til sitt. Syns ikke vi fortjener å bli halshugd av den grunn.

Ingen som blir halshugd. Men mange som har et helt annet syn enn deg på hva som forventes av hunde-eiere og voksne i forhold til barn.

For man kan like barn eller ei- barn er fortsatt det viktigste ethvert samfunn produserer og MÅ produsere for å kunne opprettholdes. Og derfor i mine (og en del andres øyne) et felles ansvar (sier ikke her at foreldrene ikke har hovedansvar for oppdragelse, men at samfunnet som helhet - dvs alle i det også må delta på de ulike arenaer for å oppdra kommende voksne borgere...).

Forventer forsåvidt ikke at tenåringer skal ha slike holdninger til barn, sannsynligvis er barn i mange tenåringers øyne bare et irritasjonsmoment i tilværelsen...

Tullegull:
Ja, men selv om andre har et annet syn på det enn meg - betyr det ikke at jeg eller de som er helt/delvis enige har personlighetsbrister, er usympatiske eller noe slikt. Ser jeg er barn som blir plaget, skader seg, har gått seg bort eller noe slikt så går jeg selvfølgelig bort og hjelper det. Men, når det kommer til å "underholde" barnet så syns jeg ikke det er mitt ansvar eller plikt. Som hundeeier er  det mitt ansvar å sørge for at hunden min ikke er til bry, forstyrrelse, skader noen, gjør noen redde eller ukomfortable, skittner til noen ved å hoppe opp eller lignende. At foreldre lærer barna sine å f.eks sitte rolig på bussen, ikke løpe inne på butikken, ikke være slemme med dyr og ha ørlite granne måtehold når det kommer til å oppsøke og prate med et fremmed menneske ser jeg på som naturlig. Jeg ønsker ingen barn noe vondt, men dessverre fins det også dem som ikke alltid har like gode intensjoner. Sunn skepsis kan være bra en gang i blandt, personlige opplysninger og full bostedsadresse bør kanskje holdes for seg selv enkelte ganger.

Det er forskjell på å ikke like barn (det er greit nok det) og å irritere seg konstant over dem. Fordi de ikke er så dressert som du mener de bør være. De fleste foreldre gnåler om dette med f remmede osv, men barn ER spontane og har dessverre tillit til fremmede, ofte. Og det skal ikke lastes ungene, og trenger heller ikke være foreldrenes feil. Barn er nå bare engang slik, tillitsfulle og nyskjerrige - og mange av dem også ganske pratsomme.

"At foreldre lærer barna sine å f.eks sitte rolig på bussen, ikke løpe inne på butikken, ikke være slemme med dyr og ha ørlite granne måtehold når det kommer til å oppsøke og prate med et fremmed menneske ser jeg på som naturlig. "---

Ja det er klart. Men ikke alle barn greier å sitte rolig, ikke løpe osv. Og enkelet barn ser overhodet ikke konsekvensen av sine egne handlinger, verken i forhold til det å prate med fremmede eller det å ev være slemme med dyr. SÅ DERFOR har alle voksne som er oppegående og reflekterte et ansvar for å ivareta også de barn vi møter på som ikke er "ferdig dressert". Det tar stort sett ca 18 år å oppdra en tobent...

Signerer Tullegull.

Og legger til følgende egen mening:
Barn er barn, og har "valpelisens", for å si det slik. De skal kunne gjøre mye rart før noen reagerer.
Men for at det skal fungere i praksis, må foreldrene enten være til stede eller utstyre barnet med folkevett og folkeskikk. Det å snakke med fremmede lærte ihvertfall jeg at ikke var bra. Det ser ikke ut til at barn lærer det idag på denne tråden. Men selvom barna i dag driver og snakker med fremmede betyr det langt ifra at disse fremmede plutselig har plikt til å være med og sørge for at dette barnet skal bli en god samfunnsborger som voksen.

Å forvente at FREMMEDE tar ansvar for noen som helst del av oppdragelsen til ens egne barn er frekt og temmelig naivt.
Og nå forstår jeg hvorfor lærere i barneskolene sliter med stadig flere elever uten oppdragelse, dersom dette er den generelle holdningen til dagens foreldre.

Nata:

Signerer Tullegull.

Og legger til følgende egen mening:
Barn er barn, og har "valpelisens", for å si det slik. De skal kunne gjøre mye rart før noen reagerer.
Men for at det skal fungere i praksis, må foreldrene enten være til stede eller utstyre barnet med folkevett og folkeskikk. Det å snakke med fremmede lærte ihvertfall jeg at ikke var bra. Det ser ikke ut til at barn lærer det idag på denne tråden. Men selvom barna i dag driver og snakker med fremmede betyr det langt ifra at disse fremmede plutselig har plikt til å være med og sørge for at dette barnet skal bli en god samfunnsborger som voksen.

Å forvente at FREMMEDE tar ansvar for noen som helst del av oppdragelsen til ens egne barn er frekt og temmelig naivt.
Og nå forstår jeg hvorfor lærere i barneskolene sliter med stadig flere elever uten oppdragelse, dersom dette er den generelle holdningen til dagens foreldre.

Du har tydeligvis ikke forstått ett ord av det jeg prøver å formidle. Å se at man kan bidra positivt ovenfor andre er noe annet enn ansvar for andres barn. Men det krever som tidl sagt modenhet. Og foreldre kan ikke ALLTID fotfølge 9-åringer ute...

Nata:

Signerer Tullegull.

Og legger til følgende egen mening:
Barn er barn, og har "valpelisens", for å si det slik. De skal kunne gjøre mye rart før noen reagerer.
Men for at det skal fungere i praksis, må foreldrene enten være til stede eller utstyre barnet med folkevett og folkeskikk. Det å snakke med fremmede lærte ihvertfall jeg at ikke var bra. Det ser ikke ut til at barn lærer det idag på denne tråden. Men selvom barna i dag driver og snakker med fremmede betyr det langt ifra at disse fremmede plutselig har plikt til å være med og sørge for at dette barnet skal bli en god samfunnsborger som voksen.

Å forvente at FREMMEDE tar ansvar for noen som helst del av oppdragelsen til ens egne barn er frekt og temmelig naivt.
Og nå forstår jeg hvorfor lærere i barneskolene sliter med stadig flere elever uten oppdragelse, dersom dette er den generelle holdningen til dagens foreldre.

Du har tydeligvis ikke forstått ett ord av det jeg prøver å formidle. Å se at man kan bidra positivt ovenfor andre er noe annet enn ansvar for andres barn. Men det krever som tidl sagt modenhet. Og foreldre kan ikke ALLTID fotfølge 9-åringer ute...

Tullegull:
Det virker som om en del av dere har tatt dette personlig og tror vi "rakker" ned på deres barn væremåte og oppførsel hvilket overhode ikke er tilfelle. Jeg har fått slengt i trynet at jeg tydeligvis må være et bortskjemt, umoden tenåring med mensen av godt voksne mennesker. Er det slik dere lærer barna deres også? At når noen har andre meninger enn dere, så er det greit å kalle de diverse ting og komme med usakelige argumenter?

Tar overhodet ingenting av dette personlig. Jeg oppfatter de HOLDNINGER som beskrives som umodne, (og kanskje typisk for mange unge voksne/tenåringer) og sier ikke dermed at du eller noen andre ev dermed ER det. For alt jeg vet er dere bare sannsynligvis veldig unge. Og dermed unnskyldt.

Jeg har ikke truffet på barn som med vitende og vilje forsøker å skremme hundene når vi er på tur, men altfor ofte får jeg følge på deler av turen av barn i nabolaget. De er veldig søte, de fleste er forsiktige når de nærmer seg, men noen blir litt voldsomme i sin store glede over å treffe hundene. De ser oss på avstand, begynner å rope navnene på hundene og kommer løpende eller rullende i full fart for å kose med dem. Og selv om jeg har sagt det til dem flere ganger at det er bedre om de tar det litt roligere så gjentar dette seg gang på gang.  

Jeg er slett ingen barnehater, men jeg er i en periode av livet hvor mine egne barn nylig er blitt voksne og jeg ikke har barnebarn enda. Min barnefrie periode som jeg synes er veldig OK egentlig. Her hvor jeg bor har det vært et generasjonsskifte og det er mange barn her. Jeg syns det er greit å være på godfot med dem, og det er fint at de har hilst på hundene og syns de er søte. Men jeg liker ikke å ha med meg et følge av verken ett eller  flere barn i 5-7 års alder når jeg er ute for å gå med hundene. De på rundt 3-4 år er ikke noe problem, de er ganske nysgjerrige og stiller masse spørsmål, men de blir stort sett værende der de er når vi går videre.  Husker ikke hvem som skrev det, men det med at barna er søkende etter voksenkontakt er nok et element i dette med at de vil følge med oss. Når den første kosingen med hundene har gitt seg er det ganske tydelig at mange helst bare vil prate med meg. Hyggelig det, men jeg er ikke spesielt interessert i småbarnsprat for tiden. Jeg må ærlig innrømme at de gangene jeg kan gå fritt ut av porten uten at noen barn roper ut at de ser oss og skal komme og kose med hundene, ja da streifer tanken meg at jammen var det deilig og ikke bli stoppet.

Noen ganger føler jeg meg som ei sur gammal kjerring fordi jeg tenker slik, og jeg er glad for at jeg tydeligvis ikke er alene om å synes det er til tider blir for mye av det gode. Hos meg kommer de også ofte og ringer på og spør om hundene kan komme ut for å leke med dem i hagen. Vanligvis sier jeg nei og finner på en eller annen unnskyldning. Jeg har forklart at de ikke får lov å være alene med hundene uten at jeg er der for å passe på. Hvis jeg ikke har noe spesielt å gjøre hender det jeg lar de få leke med dem en liten stund, men jeg syns ikke det er noe morsomt å stå der. Ville heller enten fortsatt med mine egne gjøremål, eller brukt en rolig stund til noe annet, lese en bok eller skrive på canis for eksempel. I begynnelsen da de begynte å ringe på sa jeg det ikke passet og ba de komme igjen senere. Da ringte de på igjen 5 minutter etterpå for det var jo senere, hihi. Har lært å ordlegge meg litt bedre etterhvert. Har også forskjøvet litt på timeplanen slik at jeg går på tider hvor barna for det meste er opptatt andre steder. Men siden jeg har lekeplassen rett foran huset er det ikke til å unngå at vi ofte blir ”overfalt” av barn som bare syns det er helt topp når de ser hundene.

Deilig å få skrevet av seg det der. OK så er det ikke et kjempeproblem, men som sagt så blir det litt for mye av det gode i blant.

litt snodige disse "begrunnelsene" syns jeg, som at "jeg har ikke noe imot barn men...." Rett fra levra blir da det noe sånt som "jeg har ikke noe imot barn, bare de ikke er utendørs mens jeg går tur med bikkja". "Barn bør holde seg inne mellom 14.00. og 18.00. da det er en del hundeeiere som da er ute med bikkjene sine, disse vil ikke utsettes for disse mulige uro-momentene for det skal trenes, og når en trener skal det være minst mulig forstyrrelse, ja nærmest klinisk fritt for slike vanskelige stimuli som kan skade både bikkje og hundeeier.

Selvsagt satt noe på spissen, men det kan virke som om enkelte hundeiere lever i sin egen lille boble der de helst vil være skånet fra all verdens ondskap, eller rettere sagt skånet fra den virkelige verden.

Javist noen hunder kan av ulike årsaker være følsomme for ulike stimuli, men da må en ta høyde for det og forsøke å bygge opp hunden gradvis. Om det betyr at en må unngå å oppsøke visse steder en periode gjør en det samme for krevende det nå måtte være.

En går ikke og setter seg utenfor en pølsebu for så å klage over lukta av pølse.

Ellers som jeg har nevnt før det er fult mulig å kommunisere med de aller fleste en møter i hverdagen, er en ikke istand til det anbefaler jeg å gå ett kommunikasjons-kurs så får en heller kutte ut ett dressurkurs. Alt i alt tror jeg bikkja har mer igjen om en oppnår å få en hundeier som er istand til å senke skuldrene å faktisk snakke med folk isteden for å snakke til og om folk. 

Tullegull:
Det virker som om en del av dere har tatt dette personlig og tror vi "rakker" ned på deres barn væremåte og oppførsel hvilket overhode ikke er tilfelle. Jeg har fått slengt i trynet at jeg tydeligvis må være et bortskjemt, umoden tenåring med mensen av godt voksne mennesker. Er det slik dere lærer barna deres også? At når noen har andre meninger enn dere, så er det greit å kalle de diverse ting og komme med usakelige argumenter?

Så endte denne diskusjonen i barneoppdragelse,noe en ikke har forutsetninger for,med mindre man har erfaring ...Ang usaklige argumenter,fei for din egen dør,Tullegull....(siterer: Å leke Mary Poppins med et ukjent barn på slep...,barnet har SPYDD ut halve livshistorien sin)...

Og så er det jo blitt (ikke av deg) komentert barn som er "drittunger"...

Nei,du har ikke gitt inntrykk av og la barn hilse på,eller at du er uhøflige med de,og jeg aksepterer at ikke alle er like glad i fremmende barn,men mulig det er måten du fremlegger dette på,som får noen av oss til å reagere....?

I det hele,aksepterer jeg ditt syn,men jeg har vanskelig for og akseptere dine uttalelser og holdninger til fremmede barn.Når du selv en gang blir mor,tror jeg muligens du får et annet syn på saken.Som en foreldrer ,er man like lite perfekt,som oss hundeeiere.Det skal godt gjøre seg å få et perfekt barn,på lik linje med å få en perfekt hund...Kunne ha skrevet mye mere i denne tråden,men jeg lar det bli med dette.Forøvrig ønsker jeg deg en fin helg-)

 Og Åsmund: tviler på at vi to klasker sammen i et kjempekyss...,jeg går ikke på barnerov...!!

mening har dette ikke spesifikt noe med barn å gjøre i det hele tatt selv om noen ønsker å vri tråden dithen.

Det har med å takle sine omgivelser på en hensiktsmessig måte, det være seg voksne, barn, eldre, andre dyr osv. osv. Det handler om at en som hundeeier ikke er alene i verden og heller ikke kan kreve det. Det handler om å være istand til å tilrettelegge ut fra hundens forutseninger, det handler om å kunne mestre og ikke minst legge opp til mestring av dagliglivet. Alt dette er viktig som hundeeier, er en ikke istand til dette vil en også ha vansker med å bidra til å få en trygg og vel balansert hund.

Det finnes knapt en mennesketype som syter og klager like mye som hundeeiere, de er seg selv nok, ingen forstår oss, alle er i mot oss, vi må hele tiden passe på så hunden ikke blir utstatt for noe "farlig", blir oppgiret, urolig, den må skjermes mot skumle stimuli etc. etc. 

Stikk fingeren i jorda og forstå at det å takle virkeligheten og være istand til å senke skuldrene og fokusere på det positive er de viktigste egenskapene en hundeeier kan ha. Tenk mer på egen atferd, en å skule til alle andre som håpløse og brysomme. Slutt å problematisere alt og alle og søk heller løsninger. 

Det handler om hva man velger å fokusere på og at dette i bunn og grunn vil påvirke hunden på godt og vondt.